Fuck Cancer!!!

Som jeg har skrevet litt om tidligere så har min mor, mine barns mormor, kreft. Hun har hatt det lenge og flere ganger. Det er ikke mindre vanskelig av den grunn! MEN, nettopp fordi hun har hatt det "så mange ganger før" så skal hun jo så klart klare seg gjennom denne runden også, tenker "Monica, 6 år". Monica 40 år vet dessverre bedre. 

Det var veldig godt å få være sammen med mor sist helg. Vi fikk noen utrolig deilige timer sammen på sykehuset. Men fy søren så vondt det gjør å vite at det finnes ingen lykkelig ende på historien. Mor er alvorlig syk. Hun har kreft i magen, i tykktarmen, med spredning. Hun skulle opprinnelig operere bort resten av tykktarmen 3. juledag, hun har allerede fjernet masse, men den jæ@la sykdommen hadde spredd seg så mye at det var ikke mulig. I stedet lagde legene en form for by-pass fra tynntarm til tykktarm, forbi kreftsvulsten som ligger i veien, slik at det er passasje. Flinke leger har vi uten tvil!

Å se mor i sykesengen var opprivende. Vi har ikke hatt det beste, eller ultimate, mor og datter forhold. Men uansett hva som har blitt sagt og gjort, så er hun min mor! Og jeg vil heller "krangle" med henne i 40 år til enn å miste henne nå (misforstå meg riktig! Jeg vil ikke krangle med min mor <3 ) 

Jeg har kjent dette på kroppen tidligere også. I juli 2012, jentene mine og jeg var på sommerferie og vi var hos mor i Sverige. Hun ofret sengen sin for oss og sov selv på sofaen. Noe jeg aldri i verden hadde villet og ønsket, men hun insisterte. Når mor insisterer er det INGEN som kan si i mot. Mor gikk gjennom flere cellegiftkurer på den tiden, hun hadde mistet håret og hun hadde parykk. Jeg er en sånn type person at jeg sier alltid god natt til de jeg er sammen med, ALLTID. Da jeg skulle si god natt til min egen mor, som lå på sofaen, uten parykk og hår, som et lite barn, så skal jeg ærlig innrømme at det gjorde mye med meg. Det var sårt, opprivende, vondt, godt å være der, men jæ@vlig å se og oppleve. Å svelge gråten og tårene, å være sterk for den sykeste, er noe av det vanskeligste jeg noensinne har kjent på kroppen. 

Det var like vondt nå. Å ønske svar, men ikke å våge å spør. Vi vet alle at her er ingen lykkelig slutt i form av at mor blir frisk og lever i maaaaaaange år til. Her er ingen bedring eller helbred. Nå snakker vi kun smertelindring. At mor skal slippe smerter den siste tiden hun er her sammen med oss. Hvor lenge vet ingen. Men det er godt å vite at hun slipper å ha det vondt! 


Bildet er hentet fra google.no

 

Jeg fikk en glad telefon i dag, mor får forhåpentligvis komme hjem fra sykehuset på fredag, hvis hun er frisk nok. Da har hun et palliativt team som venter på henne, bestående av leger og sykepleiere. Mor har valgt å ikke få cellegift den siste tiden hun har blant oss, noe jeg støtter henne i. For det første tåler hun cellegift svært dårlig, for det andre vil hun ha livskvalitet den siste tiden hun skal være med oss. Så lenge hun slipper smerter så støtter jeg henne i alle sine valg. Et palliativt team et er smerteteam som sørger for mors ve og vel, at hun har den smertelindringen hun trenger, at hun har noen å prate med, at hun har noen utenforstående i sin siste tid blandt oss, som kan gi henne den støtten vi nærmeste ikke kan gi. Ikke bare er de der for henne, de er også der for oss pårørende. Du kan lese mer om hva et palliativt team gjør HER

#fuck_cancer! 

Mest sannsynlig drar jeg jentene med meg til mor neste helg, noe vi alle ser frem til, vel vitende om at det blir utrolig sårt og vondt og trist og godt. Å være både datter og mor er jævlig! Jeg vil være tøff og sterk både for min mor, mine søsken og mine barn. Kanskje det er derfor denne bloggen er god å ha, for å få utløp for tanker og følelser, på godt og vondt. 

Samtidig som livet akkurat nå er rimelig kjipt, så har vi galgenhumor på plass, og mor er den som har mest! Vi snakket en del om fremtiden og hva som ligger foran oss. Mor var veldig klar på at hun vil i det minste hjemom, før hun skal tilbake på sykehuset. Jeg elsker henne for humøret sitt, samtidig så skulle jeg så gjerne ønske så mye annet godt for henne. 

Selv ønsker jeg å kremeres når min tid her er over, dette er noe jeg har snakket åpent om med mine nærmeste. Jeg ønsker å kremeres og helst ha asken min spredd på havet, dermed kan mine barn bo hvor som helst i hele verden og om de ønsker å "besøke meg" så trenger de bare å gå til havet. Min eldste datter har en humor som er så herlig at da jeg fortalte at dersom de ønsker å ta med seg noe av min aske med seg så er de velkommen til det. Da svarte hun at ja da mor, jeg kan ha deg med meg jeg, i vesken min, så tar jeg frem "Nøkler, lommebok, lommespeil, her er mor - og DER var leppstiften ja". Vi hadde en herlig og god latter den gang, for snart 3 år siden! 

Døden kommer i så mange forskjellige forkledninger, men uansett er den ubeskrivelig vond. Men for oss er det likevel viktig å finne lyspunktene. 
1. Mor får komme hjem fra sykehuset (når alt fungerer som det skal)
2. Jentene og jeg drar over om kun kort tid
3. Vi lærer virkelig å verdsette de gode, og viktige tingene som betyr noe for oss

I tillegg er jeg utrolig takknemlig for den forståelsen jeg har møtt på min nye arbeidsplass  For mine barn  For min familie  For mine venner 

En god klem til dere fra Livet på Tasta  

 

#fuck_cancer #kreft #sorg #støtte #omsorg #følelser #galgenhumor #palliativ #familie #barn #morer #venner 

Follow

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Singel, litt på søken

Singel, litt på søken

40, Stavanger

I alle historiene som er basert på virkelige hendelser har bloggeren tatt seg kreative friheter til å legge til og trekke fra for humoren sin del :) Dette er ment som en humoristisk blogg om mine date erfaringer, noen dårlige og noen enda dårligere, livet og hverdagen min, og det meste som skjer i grunnen :)

Kategorier

Arkiv

hits